• Ida Karolina

Vi trenger alle noen friendly faces


Jeg vet ikke om personene jeg tenker på noen sinne vil få vite det jeg vil dele. De var mine "friendly faces" men jeg tror ikke de vet hvor mye det betydde.

Jobben jeg har nå er midlertidig, det har alltid vært avtalen og det er greit. Vi var 50 st som begynte på likt, nå er det ikke like mange igjen. Å være 50 nye på et sted var på den ene siden utrulig skummelt og

ganske krevende hvis man er mer av en introvert type. På den andre siden var det helt topp å begynne med noe helt nytt sammen med en flokk andre, da trengte jeg ikke å være den eneste nye.

Å være på en midlertidig arbeidsplass har iallefall fått meg til å føle litt på at dette varer jo kanskje ikke så lenge så jeg rekker kanskje ikke bli så veldig godt kjent med noen allikevel. Så jeg var kanskje litt reservert. Etter en periode fikk vi beskjed om nedbemanning. En jente jeg gått en del sammen med var en av de som måtte gå. Jeg følte på det allerede da at det var trist når en forsvant. En av de 50 jeg følte jeg blitt venn med.

Så fikk vi nye plasser og jeg håpet så veldig at jeg ville komme ved siden av noen det ville funke fint å jobbe med. Og det gjorde det. Jeg kunne ikke fått en bedre plass! Det var en kar som bare var så utrulig snill og grei og viste meg alt og som roste og jeg fikk litt selvtillit på at jeg fikk til alt dette nye.

Når det så kom en mail om at de trengte et par stykker på en annen avdelig meldte jeg meg og. For jeg vil vel og ha fast stilling like mye som alle andre. Jeg og en annen kom videre. Dette mente visst noen var urettferdig. Hvorfor det, jeg hadde vel like mye rett som alle andre å søke på det tilbudet? Så jeg måtte stole på meg selv.

Nå har jeg vært på den avdelingen nesten 2 måneder. Han som var så grei å være ved siden av hørte jeg fått en ny jobb. Jeg fikk ikke sagt hade eller takk. Og nå er det for sent, hvis jeg ikke tilfeldigvis ser han et eller annet sted.

På den avdelingen jeg vært på til nå har jeg ikke hatt plassen ved siden av noen så greie, så jeg tar det ikke for gitt at alle er like snille. Jeg sluttet nesten snakke med han jeg satt ved siden av her. Til og med en kunde jeg pratet med på telefon sa han vært uhøflig mot henne. Jeg sa jo seff ikke hvem det var. Men for meg var det en bekreftelse på at uansett hvor flink du er, eller tror du er, så betyr det ikke noe om den du prater med føler seg møtt på en dårlig måte.

Men han som hadde plassen mitt i mot, det var en snill man det! Han var det aldri vanskelig eller flaut å spørre, han var alltid hyggelig og grei. Igår hadde han sin siste dag. Og jeg ble så trist at det kom noen tårer når jeg fortalte om det til mannen min når jeg kom hjem. Vi trenger alle noen "friendly faces" sier mannen min <3 Sån er det.

Nå føler jeg så på at når folk jeg blitt litt glad i, selv om vi ikke er godt kjent, blir "borte" så blir jeg så lei meg. Vi er ikke så kjent at det er noen selvfølge at vi ses igjen egentlig. Trist for at jeg ikke klarte å "engasjere" meg mer eller bare være mer meg selv. "Hade" er noe av det tristeste jeg vet. Takk til mine friendly faces. Dere gjorde dagene mine bedre.

Kanskje jeg nå kan tørre å være mer meg selv neste gang heller. Kanskje det er det jeg skal lære her.

For i morgen er det jeg som har et jobbintervju. Hvis jeg går, vil noen savne meg da? Har jeg vært et friendly face til noen? Det må noen andre svare på.

Vær et friendly face, vær snill -alltid <3

XO

Ida Karolina